Mitt møte med det norske helsevesenet.

For ei uke siden lovet jeg å skrive ned litt om mitt møte med det norske helsevesen og her kommer det skrvet nedi full fart uten noen disposisjon eller tanker om at det skal være som en stil eller artikkel.

Det første som slår meg når jeg tenker på mitt møte med norsk helsevesen, er uttrykket profesjonalitet. Fra jeg ramla av sykkelen med hjertetrøbbel og vanlige folk tok ansvar og ringte 113, og luftambulanse, sjukebil og det frivillige brannvesenet på Gilja rykte ut omgående - og til jeg ble utskrevet fra sjukehuset 19 dager seinere - er det profesjonalisme, seriøsitet og omtanke som har omsluttet meg fra helsevesenets side.
Jeg ble kjørt til sjukehus med blålys og med sirene og i bilen var der både lege og redningsmenn. Ble målt EKG i sjukebilen, tror jeg, venflon ble satt inn mens jeg lå på bakken - mannen fra luftambulansen klippet da brutalt i min dyre, nye sykkeltrøye - og gitt kvalmedempende medisin og kanskje noe annet. Jeg greidde likevel å spy tre ganger, på marka, på vei inn i sjukebilen og på vei inn i sjukehuset.
Jeg ble godt mottatt på akutten, avkledd og påkledd kledelige lyseblå sjukehusklær og lagt i ei god varm seng som skulle følge meg helt til den siste operasjonen da de fant det for godt å legge meg over i ei helt nyoppredd seng.
Hodet mitt ble scannet for å utelukke svulst eller hjerneblødning, og jeg går ut fra at dette var øyeblikkelig hjelp, for jeg ble trillet rett inn.
Så kom jeg på MIO A og de var det godt å være. Legen der behandlet meg som hjertepasient selv om ikke så mye tydet på det, han hadde ultralydundersøkelse av hjertet, han hadde kurs om hjertelidelser for oss pasienter og for de pårørende som var til stede.
Jeg var så frisk den første tirsdagen at jeg vare ville heim og fortsette å trene, men heldigvis var legen visere enn meg. Jeg ble påsatt telemetri, vilket betyr at jeg ble konstant overvåket og den kvelden viste det seg at det var riktig. Jeg fikk et anfall og lege og sjukepleierflokken var på pletten innen få sekunder og reddet meg. Fikk minst tre slanger inn i årer og eller vener og oksygen inn i nasen og ble stabilisert. Ingrid ble tilringt og sov vel ikke mye den natta, hun kom dagen etter og satt ved min side den dagen.
Så var det etter hvert kardiogram eller hva det heter - her stod jeg nok i kø et par dager før jeg kom ned. Men følgen var at jeg fikk blokket to 90 % tette årer.
Legene diskuterte saken min flere ganger og jeg fant vel ut at jeg var et interessant tilfelle. Leger og sjukepleiere la stadig fram for meg resultater av undersøkinger og var veldig seriøse og medfølende.
Det ble noe problem med utposing av ei åre i lysken og denne ble behandlet press og med ultralyd tre ganger før de var fornøydde med resultatet.
Etterpå var jeg meget vakkert farget med gult og blått og oransje på låret og oppover.
Siste gangen var der to røngtenleger som konstaterte at utposingen var leget.
Så sykla jeg med ganske mange ledninger festet til kroppen og det var helt ok. Jeg fikk også en tur gjennom kroppsøyet, var litt redd for klaustrofobi, men det gikk helt bra.
Alle undersøkelser var normale, bortsett fra de to årene som ble blokket.
Og siden alt var så fint, var det litt vanskelig å finne ut av. Det ble derfor bestemt at jeg måtte få en hjertestarter. Og sånn ble det.
Det var nå at ventetida startet.
For jeg måtte være under overvåking konstant og det måtte være på sjukehuset. Jeg tro det var 11 dager jeg ventet før fredagen kom da tekniker fra Oslo og hjertestarteren ankom sjukehuset. Operasjonen gikk fint og doktor Barvik, som la inn starteren, som forresten også skulle virke som en pacemaker om nødvendig, fortalde meg at det bare var å begynne å trene meg opp igjen så snart jeg følte meg sterk nok til det. Og det har jeg startet med, i all beskjedenhet.
Der var mye omtanke fra sjukepleiere, hjelpepleiere, leger, portører og andre tilsette her. Mange gode ord og aldri et nei. Hjelp til det jeg trengte og jeg glemmer aldri jubelen fra Grete, da legen sa at jeg bare kunne sykle på.
DE BRYDDE SEG.
Jeg lå åå MIO A og MIO B og 3H. Der var mye finere på MIO avdelingene og mer stort og vanskeligere å bli kjent på 3H, men jeg likte meg bra der og. Lå på firemannsrom på MIO og på dobbeltrom på 3 H. Var veldig lett å bli kjent med folk for det var å snakke sjukdom og der hadde vi ingen hemmeligheter for hverandre, og å snakke om hvor vi bodde og eventuelle felles kjente.
Men der var stor gjennomgang, så ikke før var du kjent med noen, så var de ferdig behandlede eller sendt til Feyring eller Bergen eller en annen avdeling. Sjukepleierne varierte også, men de hadde omtanken, snillheten, profesjonaliteten og seriøsiteten felles.
Maten var utmerket. Veldig god frokost og lunsj og god middag til og men med dessert. Frokostblanding var der også med herlig kultura med fruktsmak som vi kunne blande i. Enestående. Kaffi og juice når vi ville.
Jeg fikk veldig mye besøk og hadde veldig mange ganger de besøkende med på "kontoret" som sikkert var et røykerom i gode gamle dager.

Var der noe som var gale??? Nei, men noen sytte over f.eks at vi måtte vente. Selvfølgelig måtte vi vente på enkelte undersøkelser, men øyeblikkelig hjelp kommer foran og så er der en dal som hadde timebestilling, så om ikke vi var øyeblikkelig hjelp så var det helt naturlig at vi ventet, syntes jeg.
Noen sytte for at vi kun fikk frukt til dessert en gang. Det blir for dumt.
Jeg ville selvfølgelig vært denne opplevelsen foruten, men når galt skulle være, vet jeg at jeg var i de beste hender og at jeg hadde et flott opphold på sjukehuset.
Skal kanskje nevne en ting midt i alt dette positive; jeg fikk litt divergerende opplysninger fra et par av legene, det var forskjellige beskjeder op hvorvidt jeg skulle kunne trene for fullt etter denne opplevelsen.
Men jeg er glad for å bo i dette landet med dette helsevesenet. Jeg vet at her forekommer feil og kanskje unødvendige feil på sjukehusa, men jeg gjør og feil og det gjør vi alle. På latin eller gresk heter det: "Errare humanum est."
Og det er snt for oss alle.