Lørdag den 11. juni

7 grader klokka kvart over fem, svak vestavind og så å si skyfritt, trykk 758.
Meldt først sørøst, så sørvest og etter hvert nordlig svak vind, sol, men litt regn i tretida, opptil 14 grader.
Gårsdagen ble der listet rundt ei dør hoa Toril. Der ble besøkt mor og Tor. Der ble grillet, og kvelden ble så benyttet til å gå på konsert i konserthuset i Stavanger.
Kjempestort og fantastisk flott bygning både på utsiden og inni. Vi fikk plass på andre balkong og var ganske så høyt hevet over scenen der, men hadde kjempeoversikt.
Arrangementet var en såkalt venneforestilling der de med årsabonnement tok med seg noen venner.
På programmet: Hendelson sin konsert for fiolin og orkester i e-moll. Fantastisk ung fiolinist på femten år. Fullt orkester, men med litt få messingblåsere etter min smak.
Så var det Tsjaikovskij sin symfoni nummer fem, også denne i e-moll. her var også en del tromboner pluss en tuba med.
Likte best trommemannen og når messinginstrumentene satte inn, men fantastisk at det går an å skrive slik musikk slik at alle instrumentene passer sammen og at det lyder fint.
En flott opplevelse, men ikke slik at jeg kommer til å gå på klassiske konserter mer enn jeg til nå har gjort.

I dag er det så dagen for Nordsjørittet. Fikk ikke sove lenger, men det er jo viktig å då gjort alle de vanlige tingene før jeg reiser nedover, og det blir det tid til.
Matchvekt: 82 kilo, helt bra.
Værmeldingene med vindretningene, som er meldt for Sviland, er helt utmerket. Sola skal være framme hele tiden, men temperaturen er litt for låg.
Kanskje?
Reiser fra Sviland klokka kvart over sju for å hente opp Audun i Sandnes i halvåttetiden.
Skal etter planen starte klokka ti over ni, og regner med å sykle på rundt fire timer.
Så får vi vel sjå hvordan formen er etter rittet.

Sykla raskere enn noen gang fram til Tubakken. Greidde ikke å sykle opp, og da jeg tter kort tid kom til Laland, ja da satte krampa inn så det holdt. To stive og knallharde og fryktelig vonde lår gjorde at jeg bare måtte trå av sykkelen og stå og strekke og strekke og etter noen minutt gikk det jo over så jeg kunne fortsette. Men i løpet av den tiden var mer enn femti syklister som jeg før hadde distansert tatt meg igjen og var langt framforbi. Og krampeanfallene fortsatte og jeg stoppa og strekte gang etter gang. Og nye hundre passerte meg. Fant etter hvert ut at det gikk lengre mellom hvert anfall om jeg bare trødde forsiktig og gikk opp bakkene. Så slik ble det  de to siste milene mot mål.
Sykla på 4.10 og regner med at jeg mistet omtrent tjue minutt på alle krampepausene.

Slappa av resten av dagen, helt skutt.
Men du all verden hvor fort jeg, sammen med søstrene Solsvik, sykla fra Vandavatnet og til Tubakken.