Tirsdag den 14. februar

2,5 grader, nordvest, overskya, barometer 757.

I dag skal jeg hjelpe Kine til å få trening med å klippe skjegg, i tillegg så skal hun klippe håret. Så derfor har jeg spart både på hår og skjegg i det siste. Skal også et par andre ærend i Sandnes før jeg skal til Kvadrat for å regulere linsene. Det blir nok til det at jeg får hjelp til å fjerne dem, og så finner fram de gamle brillene og bruker dem ei tid før jeg får de nye.
Ole Martin har fødselsdag i dag, slett ikke slik vi hadde tenkt den dagen. Han skal lage middag på Gilja, to ønskemiddager blir det der sånn ca i firetida. Og så får vi kalle det en slags feiring. Hadde forresten en fin opplevelse med Ole Martin i går. Naturfag er et fag hverken han eller jeg har noe særlig peiling på. Men så fikk han igjen en prøve i går med resultatet 5+. Det var da en liten opptur. (Unnskyld Ole Martin.)

I utgangspunktet er dette ei slags dagbok der jeg noterer litt av det jeg selv gjør om dagene. Og som sådan er dette ikke interessant for andre enn en liten , meget liten flokk. Nå i disse dager er det over 3600 treff på siden, fra Norge, Sverige, England Tyskland Russland Kenya Indonesia USA Brasil og kanskje enda flere land.

Nå er hverdagen på en måte over oss, vi må fortsette livet så godt som mulig. Kristian skal ha ro, og legen sier at man etter tre uker kan få et inntrykk av hvordan det skal gå. Vi er fremdeles glad for alle bønner som stiger opp og for alle gode tanker som blir sendt oss.
Nå får vi bare vente.
Jeg kommer nok ikke til å skrive så mye om dette lenger.

Men jeg har lyst til å skrive litt om sjukehuset og våre inntrykk derfra. Da jeg selv var innlagt der for to år siden med et hjerte som ikke var helt i form, skrev jeg om mitt syn på norsk helsevesen, og de som har lest det, har forstått at jeg da fikk et meget positivt syn på dette.

Dette positive synet står så absolutt fast etter det som nå har skjedd.
Vi pårørende ble tatt vel imot, fikk et rom, kaffi og en pleier som var innom og orienterte oss så snart der var noe. Siden fikk vi kontakt med presten, et tyskfødt dame som jeg tror heter Angelica. Hun var helt fantastisk og fulgte oss den første dagen helt til langt på natt. Hun oversatte fagprat fra legene til vårt nivå, og var en fantastisk støtte, seinere også for Bente, Tor Eivind og Ingrid.
Vi traff også på en prest med bergensk dialekt samt Leif Johannes Lie Bjelland som jeg i sin tid spilte fotball sammen med. Alle disse tok seg god tid med oss og viste en medfølelse som var god å oppleve.
Av legene er det spesielt Bårdsen jeg husker. Han orienterte så klart og greit for oss, sa tingene som de var og sa det på en , ja, empatisk måte. Han var også veldig flink til å snakke med Tor Eivind og særlig til Ingrid. Det er fantastisk å se på.
Og så er det alle pleierne som på alle måter passer på, ikke bare på de som er innlagte, men også på oss pårørende. Vi fikk både kaffi og annet drikkende samt mat, og selvsagt mange gode ord og, ja omtanke.
Vi kunne, og kan enda, komme og gå inn på rommene når det passer.
Ja vi har følt, og føler oss fremdeles vel ivaretatt.

Så trodde Kine at jeg ikke skulle klippe meg likevel og hadde en annen kunde. Får prøve i morgen. Har vært innom Målfrid og mor, var innom på Kvadrat og har nå brillene på meg igjen. Faktisk er det litt merkelig nå etter ei veke med linser. Men sånn skal det være.
Så ville sognepresten komme innom en tur i dag klokka tolv, og så reiser jeg nok inn til Gilja etter hvert.
Og det skjedde. Ole Martin imponerte med både lasagne og med fårikål. Skikkelig godt og absolutt mye mer enn vi, hele Gilje/Skjæveland-familien klarte å fortære. Og så ble det dessverre til at jeg tok for mye mat. Sånn ble det og det var den dagen.