Torsdag den 9. februar

Minus 2,5 grader lettskya stilt litt ned på barometeret 778.

Først: Takk for sms-er, telefonhilsener, klemmer og omfavnelser fra folk jeg har møtt, for kommentarer på bloggen. Det er overveldende å se hvor mange som klikker seg inn her fordi de bryr seg og for å oppdateres.

Har sovet litt i natt også. Dusja, stelt meg, sett på noen klær, har ringt til begravelsesbyrået og fått ordna med det første rent praktiske som skal skje. De vil skaffe Nikolai ei kiste, stelle ham fint og legge ham klar slik at vi kan få et glimt av den fantastiske gutten vår uten alle ledningene og slangene han hadde de siste dagene av livet sitt.
Blir vel heime ei stund til jeg får nærmere beskjed fra begravelsesagenten.

Jeg prøver av og til å sette ting i perspektiv, det er jo mange plasser i verden og mange folk i verden som har opplevd enda verre ting. Men jeg får det liksom ikke til. Det er så nært, det er så mange som er involvert og vi er så glad, så inderlig glad i Nikolaien vår og i Ingrid og Tor Eivind og Bente og Kristian. Og vi har sånt et håp at det skal gå godt med Kristian når han etter hvert skal vekkes fra den dype søvnen han befinner seg i.

Jeg kunne ha sikkert ha skrevet mer detaljert om det som skjedde i går, men enkelte ting får vi holde for oss selv.

På sjukehuset fikk jeg et hei og en klem av Ingrid, det er det som lyser opp litt i slike dager. Klokka ett var vi alle samla i kapellet der Nikolai låg pynta og fin i kista si. Det var forferdelig.
Men man bruker et ord som verdig på det som skjedde, og verdig var det. Vi fikk god til til å se på, ta på og snakke med Nikolai. Der var mye gråt og mye vondt. Presten leste noen ord, Tor eivind greidde også å lese noe, og så var der bønner og velsignelsen til sist. Vi sang en sang som < Ingrid kommer nok fremdeles til å være med Bente på sjukehuset.
Legene har begynt å fjerne litt av medisinene på Kristian, og det er veldig spennende å se når han våkner opp, det kan lett ta ei tid det, hvordan det er stelt med ham.
Vi må bare tro og håpe på det beste.

Takk for et fantastisk dikt Ole Martin, og like ens takk for dine flotte ord Mette. Og Anette, så rørande dikt du hadde funnet.

Var entur innom sjukehuset i kveldinga, så var jeg oppe hos Siggi og Hildur, der var også Kalle og Astrid, vi spiste kvelds og jeg delte litt av sorgen med gode venner.