Torsdag den 23. februar

4 grader, svak vind, lettska. Barometer litt ned til 751.

Begarvelsen i går ble en trist, men likevel fin opplevelse. Vi reiste til kirken ca en time før det hele skulle begynne og gikk inn og satte oss på de fremste benkene. Der var allerede så å si fullt da. Så ble det å sitte og vente. Organisten spilte vakker sørgemusikk, så ringte kirkeklokkene i fem minutt. Kristine Hiim Gilje, gift med Nårdin, bror til Kristian, sang solo. "Du omgir meg". Hun har vært dypt involvert i vår alles sorg denne perioden, men greidde holde seg slik at hun fikk fremføre sangen. Meget vakkert.
Vi sang sammen "Deg være ære" før presten hadde en innledning. Deretter gikk jeg fram for å lese minneordene jeg hadde skrevet. Jeg gjorde meg totalt avhengig av manuskript, hadde tenkt på at jeg ikke måtte skrive for rørende for da hadde jeg ikke greidd å gjennomføre det. Det gikk bra. Så leste Jane Marie og Andre Skjærpe, søster og svoger av Kristian, opp fra sløyfene på kransene fra Bente og fra Ingrid og Tor Eivind. Torgny hadde skrevet minneord på rim som han leste opp i forbindelse med at han la ned krans fra seg selv og den nærmeste familien. Fine ord kom han med.
Jane Marie og Andre leste opp det som stod på resten kransene.Deretter var der minneord fra Nikolai sin lærer på skolen. Der kom det fram mange detaljer som var godt å høre.
Vi sang sammen: "Der går bare barnetog til himlen". Presten hadde tale og han hadde en meget god tale slik jeg så det. Det jeg spesielt la merke til var dette: Det er ikke Gud som står bak slike ulykker, det er ikke Gud som sender slike ting til oss av en spesiell grunn. Gud vil ikke at slike ting skal skje, men Gud vet om det og vil være med gjennom det vonde som skjer. Han hadde også noen tanker som jeg selv har tenkt om oldemor på Gilja som var ei veldig snill dame som Nikolai besøkte både tidt og ofte. Og da vanka der alltid sjokolade på gutten vår.
Et bilde, en scenarie som står klart framfor meg er at Nikolai kommer springende inn i Himmelen. Den første han møter der er oldemor. Hun sitter med fanget fullt av sjokolade, og sier: "Det var godt du kom nå Nikolaien min, jeg har venta på deg." Og så er alt godt....
Det får bare være så barnslig. Det er fantastisk å ha et sånt håp. At vi en dag kommer til et sted, en dimensjon, en tilstand eller hva, der vi får hvile fra alt som bekymrer oss, der alle tårer er borte, der alt er godt, der alle er gode og der vi får treffe gutten vår igjen.
Du får tro det eller ei, for oss er det en viktig del av troen.
Der var også skriftord som ble lest opp. "Jeg er sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg". Det er det skriftordet jeg sitter igjen med fra talen.
Vi sang en sang som alle visste er Kristian sin sang: "Ja, en gang mine øyne skal". Og Kristine avslutta seremonien inne med å synge: "Det blir noe for barna i Himlen å få." Nydelig sang med flott innhold.
Tor Eivind, Trygve, Nårdin og Ole Martin bar så kista med Nikolai i ut til det siste hvilested. Toril var også med som moralsk støtte.
Vi gikk bak kisten og ble helst litt satt ut da vi kom ut og så et utall av paraplyer. Folk hadde stått ute under seremonien for å vise en siste ære til Nikolaien vår. Det var fantastisk å se alle de som møtte fram i sympati for den enkelte av oss som har sorg nå.
Ved grava sang vi "Kjære Gud jeg har det godt" og til slutt: "Nu lukker seg mitt øye". Presten sa sine ord, barna la roser på kista og så var det endelig farvel. Og det var så fryktelig trist.
Jeg prøvde å si takk for fremmøtet og så ble vi stående der og motta klemmer, håndtrykk, gode ord, kondoleringer. En fantastisk hjertevarme møtte oss alle.
Og regnet silte ned hele tida, og regnet silte ned hele dagen. Læreren på skolen fortalte at Nikolai rett som det var satt uten sokker på skolen. Sokkene var klissvåte av leken i friminuttet. Han likte å plaske i regn. Så været var nok i Nikolai sin ånd, får vi si.
De nærmeste samlet seg i heime hos Astrid og Torgny og hadde en fin samling etterpå.
Vi ble der til i kveldinga da vi fulgte Bente og familien heim.

Veldig mange kom til meg og fortalte hvor mye det å lese denne bloggen i denne tida, har betydd for dem. Og det er jeg selvsagt glad for å høre. Jeg prøver å skrive så forsiktig som mulig så alle detaljer kommer ikke fram.

Ole Martin som for så vidt alltid har tenkt djupe tanker, men som ikke alltid har kommet fram med dem, minnet meg om noe som jeg vil ta med her.
Mange mennesker virker så uberørte og så kalde og overflatiske mange ganger. Men slike ting som nå har skjedd, har vist at de aller fleste har en veldig sterk empatisk godhet i seg. Så mange tårer vi har erfart, så mye godhet vi har møtt, så mange ord, meldinger, kommentarer vi har fått, viser at der er veldig mye godhet i menneskene.
La oss holde fast på denne godheten. La oss være gode og snille med hverandre, la oss tenke gode tanker om hverandre og gi hverandre oppmuntring og trøst, ikke bare i denne tiden, men i tiden som kommer. Tiden som kommer og som vi må leve i selv uten Nikolaien vår.
Da kan dette vonde føre til noe godt for mange av oss.

Me må vera jille me kverandre.

Og så ble det en Hardhaus i dag og. Ganske brukbart vær. Hardhaus er ikke noe særlig hardt når man har trent litt. Men man forbruker en 4- 500 kcal, og det kommer bra med når man skal holde vekta på et forholdsvis akseptabelt nivå.